Julebord på fylkingvis

Av: Joakim Teveldal

Vanligvis når de barske menn og kvinner i Borrefylkingen møtes, kan man høre klinging av sverd som møter hverandre og øksehoder som møter skjoldkanten. En kveld i året derimot, er lyden av hærkamp byttet ut med klingingen av ølglass mot ølglass, sang og latter og røverhistorier, med andre ord; god gammeldags julebordstemning.


Et julebord på fylkingens vis er på mange måter som alle andre: man møtes i et stort, gjerne godt pyntet lokale, kler seg i finstasen og nyter medbragt og felles innkjøpt drikke av forskjellig alkoholholdig prosent. Så hva er det som skiller Borrefylkingens julebord fra resten av festlighetene andre deler i landet, spør du? Ja, nå glemte jeg kanskje å nevne det at lokalet er Gildehallen på Borre, en rekonstruksjon av en av vikingtidens store festsaler, og finstasen er vikingklær laget etter historiske funn. Mindre kan det ikke være når en hærkamp-gruppe samles til fest.


Vi kommer inn i hallen. Ved inngangsdøra står Kristoffer Jorde Hansen og Knut-Roger Brekke avslappet ved ett av bordene og ønsker folk velkommen. For Borrefylkingens tidligere- og nåværende leder er samhold og inkludering en viktig etikette for en gjeng som hver uke samles for å sloss med hverandre. Videre inn i hallen står nestleder i fylkingen, Fredrik Bjønnes, travelt opptatt med å koke en av kveldens mange retter over bålet som brenner midt i hallen.

Borrefylkingens leder Knut Roger Brekke sammen med Ingvild Øvermo før festen starter.
Borrefylkingens leder Knut Roger Brekke sammen med Ingvild Øvermo før festen starter.

Praten går og historier fra slag i både inn- og utland deles med de nye i gruppen som tok sine første steg inn i vikingverdenen i august i fjor. Oppfordringer om å bli med på et slag kommer også yppig fra de mer erfarne i gruppen. De som for kort tid siden knapt visste hvilken side av øksa en skulle slå med begynner nemlig å forme seg til å bli ganske så kapable krigere etter kun et drøy halvt års trening.

Maten kommer på bordet og 20 sultne og kanskje nå lett beduggede menn og kvinner samler seg rundt langbordet hvor kveldens gilde har fått plass. Menyen er spennende. Nestleder Bjønnes forklarer at han i god tid før julebordet har laget pølser av ribbe. Han forteller at han selv er spent på
smaken, men etter å ha smakt kommer både undertegnede og resten av fylkingen raskt med tilbakemelding om at han får lov til å være kokk til neste år også.

Resten av menyen består av tørket kjøtt, salat i to typer (samt et tapas-aktig fat hvor man kan lage sin egen) og så klart alle julebords sikkerstikk; pinnekjøtt.

Matbordet
Forventningsfulle gjester venter på å få forsyne seg

Den neste timen er kanskje den stilleste i Gildehallen denne kvelden. Alle er opptatte av å spise og drikke og den totale stillheten holdes kun tilbake av røverhistorier og mimring av året som har gått. Noen få forteller, mens resten hører ivrig etter med fulle munner og etter hvert, mager.

«Alur! Alur!» ropes det fra den ene siden av langbordet. «Laukar!» svarer de resterende av de 20 oppmøtte. Borrefylkingens motto kan oversettes til «Øl! Øl!» og «Løk». Det høres kanskje litt rart ut, men det har en forklaring. Øl er greit nok. Det er jo en drikke som man gjerne forbinder med samhold
og kameratskap, men løk?

Før vikingene gikk i kamp spiste man ofte mye løk. Dette gjorde man for at om man gikk forbi en skadet kamerat etter slaget var over og man luktet løk, betydde det at skaden hadde nådd helt inn til magen. Det var med andre ord et banesår og det var sjelden noe man kunne gjøre for å redde denskadde. Brutalt, men også passende for en gruppe som driver med hærkamp. Mottoet reflekterer på en måte samholdet i gruppen, men også den brutale og hardbarkede tiden man forsøker å gjenskape.

Ole Daniel Falslund og Kristoffer Jorde Hansen etter et mektig måltid

Ole Daniel Falslund og Kristoffer Jorde Hansen etter et mektig måltid

Maten blir tatt av bordet og de fleste tørker litt svette av pannen etter å ha spist litt for mye. «Dere nybegynnere kan holde bålet i gang mens vi andre tar en kjapp tur ut i skogen» ropes det. Syv lett forvirrede nybegynnere blir litt paff, men gjør som de får fortalt. Brått går det opp for en av dem hva som skal skje.

For en stund tilbake fikk nemlig fylkingen et nytt medlem i gruppa. Emily Alice Faulkner flyttet fra en hærkamp-gruppe i Stavanger og annonserte for kort stund siden sin permanente overføring til Borrefylkingen.

De fullverdige medlemmene tar på seg utstyret. Sverd, skjold og spyd hentes fram fra under benkene, hetter trekkes over hodet og fakler tennes. Den dag i dag er det ingen som vet hvordan velkomstseremonien til Borrefylkingen foregår. Det er kun for fullverdige medlemmer å vite. Kun en ting er sikkert. Da de returnerte tilbake fra skogen ventet det mer sang, drikke og festing. Denne gang med en strålende fornøyd Emily, som endelig kan kalle seg for fullverdig fylking og offisielt medlem av den tøffeste hærkamp-gruppa i Norge.

Resten av nybegynnerne tar en ivrig spørrerunde blant de nylig returnerte og prøver å få så mye informasjon om seremonien som mulig. De får derimot til svar at det de må vente til de har gjort seg fortjent til det. Da er det nemlig deres tur til å bli med ut i skogen og innvilges som «ekte fylking».


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *